Fortrinn må pleies

Friske dyr, lite bruk av antibiotika og svært lav forekomst av resistens er kjempefortrinn for storfenæringa. Men det er farlig å tro et fortrinn varer evig. Vi ser noen områder der vi trenger å heve oss noen hakk og fra utlandet kommer det nye trusler vi må ruste oss til å møte.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har utropt antibiotikaresistens til en av de største helseutfordringene globalt. Da skal vi være glade for at de aller fleste bakteriene som forårsaker sjukdom på storfe fortsatt er følsomme for smalspektrede penicillinpreparater. Dette er en situasjon som store deler av verden misunner oss.

Vi har hatt noen klimatiske, geografisk og strukturmessige fordeler. Allikevel er kanskje den aller viktigste forklaringen på at vi har en så gunstig dyrehelsesituasjon «en ansvarsfull og kompetent husdyrnæring, samt et meget godt samarbeid mellom næringen, forvaltningsstøtten og myndighetene» slik det formuleres av seks departementer i dokumentet Nasjonal én-helse strategi mot antimikrobiell resistens. Videreføring av dette samarbeidet vil bli avgjørende for å klare å bevare vår gode dyrehelsestatus.

««en ansvarsfull og kompetent husdyrnæring, samt et meget godt samarbeid mellom næringen, forvaltningsstøtten og myndighetene»»

Blåtunge er et godt eksempel på nye utfordringer som møter oss. Det er vanskelig å gardere seg mot virusinfisert knott som blåser over Skagerak. I USA har storfe har blitt smittet med fugleinfluensa og i noen få tilfeller smittet videre til mennesker. Trusselbildet er mangefasettert, og vi må være forberedt.

På noen områder må næringa ta seg selv litt i nakken. Når om lag 80 prosent av melkebesetningene rapporterte en mastittbehandling i 2023, mens bare 43 prosent sendte minst en speneprøve til analyse er det rett og slett for dårlig. Både i God jur-strategien til Tine og i terapianbefalingene fra Direktoratet for medisinske produkter er de krystallklare anbefalinger om uttak av speneprøver før sintidsbehandling og ved alle mastittbehandlinger i laktasjonen.

Alle melkebønder bør sørge for at uttak av speneprøver blir en rutine. En slik rutine vil sikre riktig bruk av antibiotika og en løpende oversikt over jurhelsa i besetningene. I tillegg gir det god dokumentasjon på om det er resistente bakterier på fjøset. At næringa har et eget akkreditert laboratorium i Molde gir oss et godt utgangspunkt, men det må brukes mer enn i dag.

Digital dermatitt er en økende trussel mot klauvhelsa, og i Trøndelag er det fortsatt 19 besetninger som er båndlagt på grunn av ringorm. Felles for begge disse smittsomme sjukdommene er at viktigste måten de spres på er med livdyr. Det er betenkelig at vi fortsatt ikke har klart å få livdyromsetningen inn i trygge rammer.

Når over halvparten i en spørreundersøkelse svarer at helseattest kommer samtidig med dyret eller i etterkant burde rødlampa blinke. I samme undersøkelse går det fram at halvparten av de som kjøper livdyr ikke krever dokumentasjon på helsestatus ved innkjøp. Så lenge det verken kommer lovpålagte eller obligatoriske krav fra næringa som kan minimalisere smitterisiko må den enkelte kjøper stille helsekrav og avslå kjøp hvis kravene ikke innfris.

Vi må ikke glemme at hverdagssmittevernet er grunnmuren i biosikkerhet. Smittevern, prøveuttak ved behandling og helsekrav ved kjøp av dyr dreier seg om å etablere gode rutiner og sørge for at de følges. Alltid. Bare slik kan vi bevare viktige fortrinn som har stor betydning både for bonde og forbruker.